Den internasjonale kvinnedagen ble markert over flere dager, gjennom lovlige markeringer og demonstrasjoner. I ettertid er det rapportert at sju kvinner som representerer organisasjonen Women of Zimbabwe Arise (WOZA) ble arrestert i Bulawayo, lørdag 5. mars og mandag 7. mars, i sammenheng med en kombinert demonstrasjon mot økt trakassering av kvinner fra politiet og markering av den internasjonale kvinnedagen. Ytterligere 16 kvinner som deltok i Zimbabwe Congress of Trade Unions (ZCTU) ble arrestert 8. mars, selv om markeringen de deltok på var lovlig. Arrestasjonene føyer seg inn i rekken av den økende politiskmotiverte volden i landet for øvrig.
Zimbabwes grunnlov av 1979 forbyr all form for diskriminering når det gjelder rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk tilhørighet eller annen meningsytring, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom eller annen status. I ettertid har også ytterligere lover blitt vedtatt i parlamentet for å styrke kvinners rettigheter (eks. Customary Marriages Act, Domestic Workers Regulations, Labour Relations Act og sist Domestic Violence Act i 2007).
Zimbabwe ratifiserte The Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women (CEDAW) i 1991 og the Protocol to the African Charter on Human and People’s Rights on the Rights of Women in Africa (Maputo protokollen) i 2008. I sammenheng med disse ratifiseringene har det skjedd en positiv utvikling når det gjelder styrking av lovverket for kvinner. Ved innføring av ”the Criminal Law” ble også ekteskapelig voldtekt gjort ulovlig i 2006. Videre inkluderte innføringen av ”the Domestic Violence Act” i 2007 at all form for kulturell eller sedvanlig diskriminering, for eksempel kjønnslemlestelse, barneekteskap og tvunget ekteskap, ble forbudt. Igjen viser dette en positiv politisk vilje til å endre holdninger mot kvinner. Domestic Violence Act har i begrenset grad blitt tatt i bruk siden den ble vedtatt, men det er blant annet blitt lettere å få gjennomført besøksforbud.
Den 8. mars 2009 ble kampanjen Africa for Women’s Rights annonsert over hele Afrika, knyttet til ratifisering og overholding av CEDAW og Maputo protokollen. Kampanjens fokus i Zimbabwe er den økende bekymringen for diskriminering av kvinner i den private sfære, vold mot kvinner, tilgang til grunnlegende helsetjenester, tilgang til betalt arbeid og underrepresentasjon i det politiske liv.
I følge The Southern and Eastern African Regional Centre for Women’s Law i Harare er det mulig å observere framgang på utviklingsindikatorer som ofte knyttes til kvinner, spesielt innenfor utdanning og helse. Utdanning for alle var en av de store fanesakene da Zimbabwe ble selvstendig i 1980. Utdanningsnivået er derfor relativt høyt sett for regionen, hvor 48.8 % av kvinnene i landet har minst fullført ungdomskolen, mot 62.0 % av mennene. Dette gjenspeiles også ved at 80 % av zimbabwiske kvinner mot 90 % av zimbawesiske menn kan lese. Tallene er hentet fra UNDPs Gender Inequality Index (GII), som måler ulikheten mellom kvinner og menn innenfor helse, innflytelse i beslutningsprosesser og arbeid. Her ligger Zimbabwe på en 105. plass. Zambia ligger på 124. plass, Malawi på 126. plass og Mosambik på 111. plass.
GII beskriver og at 69 % av alle fødsler i Zimbabwe skjer med kvalifisert helsepersonell til stedet. Dette er positive tall til sammenligning med Zambia med 47 %, Malawi 54 % og Mosambik 48 %. Det gjenstår imidlertid mye arbeid, spesielt med tanke på risikoen for å overføre HIV fra mor til barn. Det anslås at omkring 13 % av gravide kvinner i Zimbabwe er smittet av HIV.
I Zimbabwe spiller frivillige organisasjoner en viktig rolle i videreutviklingen av landet. Det sivile samfunn er også en viktig aktør for å bedre kvinners rettigheter. Av 670 frivillige organisasjoner har 100 organisasjoner en definert kvinnepolitikk, mens 50 organisasjoner spesialiserer seg på kvinnerettigheter.
Utfordringen er å tette gapet mellom lover som blir vedtatt på statlig nivå, og kvinners hverdagsliv som foregår innenfor det tradisjonelle systemet. Manglende opplæring av personell innefor rettsapparatet, i kombinasjon med manglende kunnskap om kvinners rettigheter og frykten for sosial stigma, er noe av forklaringen for dette.